Oluf Rygh skriver i Norske Gaardsnavne: ”Forholdet med dette enestaaende Navn synes noget dunkelt. Paa DK. er opført en Gaard Enden med en udenforliggende Ø Endø og noget nordligere Vik Jennskarbotn med en Plads Endenes ved Mundingen. (…) de fleste Hjemmelmænd sees at være enige om, at Enden ikke længere bruges, men er = Jenn. Endi m., Ende, synes undertiden brugt som Navn om Enden af en Sø eller Fjord. Her ligger Gaarden, hvor Malnesfjorden indknibes til en ganske trang Strøm, som forbinder den med en mindre Bugt, saa at det kan opfattes, som om Fjorden ender her. Skulde Jenn være opstaaet at í Enda?”
Denne tolkinga passer isolert sett ypperlig med en lang rekke av de eldste skriveformene som vi kan liste opp: Ende i 1661, Enden i 1617 og framover, Enndenn i 1638.
Men de som kjenner den faktiske uttalen, skjønner snart at denne måten å skrive navnet på nettopp står for den fortolkingen som Rygh skisserer og iallfall ikke uten videre stemmer med de to eldste skriveformene, som er Hienn og Heinne fra 1567: Den siste viser datidens normeringsproblemer, for ie stod etter tysk-dansk skriveskikk for lang i, derfor måtte også andre bokstavkombinasjoner forsøkes. (Jennestad i Sortland er stavet både som Hiennestad og Heinnestad i 1567, og Jellevoll i Borge som Heieleuold.)
Men flertallet av de gamle skriveformene kan vi gruppere på en måte som viser at det i grunnen var liten forskjell på uttalen da og nå:
Til Hienn fra 1567 slutter seg Jenn og Jennen i 1610, Jenne i 1614 og 1647, Jeninn i 1613 og Jenen 1617. Det meste av dette er ganske uttalerett, ser vi. Mer "normaliserte" former, om vi har ordet ende in mente, er Jenden fra 1610 og 1639.
I Bøfj. -81 skriver Finn Myrvang: "Gjenden, Jennen som gardsnamn kjem eigentleg av den bråbratte Blågjenden mot Gjendskaret, med Høg-gjenden og Gjendtippen. Men Gjenden er også namn på heile fjellmassivet, frå Gjendskaret på austsida til Gjendknean og Gjendøya i vest, og til Gjendnesan i nord". Myrvang konkluderer med at "så stupbratt og beint som dette fjellet er mot Gjendskaret, er det naturleg å tenke seg ei avleiing av gammalnorsk gandr "stav" - kanskje *Gendir "som ein stav". Om selve staveformen sier Myrvang: "Skrivemåten med Gj- kjennest i alle tilfelle meir naturleg enn berre J-, for kva ord skulle no det vere?"
Men til det har han sjøl gitt følgende kommentarer til bygdebokredaksjonen i 2001: "Det som kjennest naturleg for den som skriv og snakkar norsk, treng ikkje vere innlysande for den som har eit anna morsmål. I dag veit vi at Bø eingong hadde ei talrik samisk folkegruppe, i hovudsak sjøsamar som dreiv fiske side om side med dei norsktalande. For dei alle var det høge, snøkledde Gjendfjellet (Gjenden) eit velkjent orienteringsmerke både når dei méda (jamfør Gjendegga) og når dei leite etter leia opp (jamfør Gjendleia i Hovden), så her var det ei ganske finmaska inndeling: Gjendskaret, Blågjenden (Gjendtippen), den snøkledde Salen på Gjenden og Høggjenden, lenger vest Gjendknean (mot garden), Gjendhammaren, Gjendnesan osv. Lar vi norskboka kvile og oppsøker samisk i staden, vil vi oppdage at "is, isbre, jøkel" faktisk heiter jiednja (jiegńa, jieńa, jïenge mm). Sannsynlegvis er altså fjell- og gardsnamnet Jennen samisk frå først av, seinare overtatt av dei som hadde norrønt morsmål. Her stivna det med tida i dativform -en: (i) Jiednj'en, eller mykje enklare for oss: i Jennen.”
Denne slutningen synes rimelig, og derfor har vi her nytta skrivemåten Jennen for dette gårdsnavnet, vi trenger ikke spandere noen g når vi skal skrive i dette fjell- og gårdsnavnet, og slett ikke h.
Arve Elvik
