Oluf Rygh skriver i Norske Gaardsnavne: ”Efter Udtalen og den ene Form (d.e Aasan) er det vel det gammelnorske Asar flt. Af ass mellomnorsk aas. Ellers kunde det være Grund til at formode at det er en nyere Form af Asandr, af ar, gen af a f. og sandr m. i Betydning af en sandig Strand ved Sjøen, se Bindalen gnr. 39. Gaarden ligger ved Udløbet af en Aa.”

I Bøfj. -81 gir Finn Myrvang Rygh rett i siste forslag til tolkning:

”At Åsand er rett form er det ikkje tvil om. Den bratte og ville Åsandtinden stig til vers der garden var, og den drivkvite sanden på staden er gjennomskoren av to bekkefar. Det heiter dessutan på Åsan(d), men derimot i Ramnåsen, i Rottåsen. Den lenge så stødige skrifttradisjonen Åsand må ha kvilt på ei naturgitt forståing: gammalnorsk á (genitiv ár), her: «bekk, lita elv» + sandr «sand». (…)

Korleis oppstod då forma «Åsan»? I 1610, 1611, 1613 og 1623 står det tilmed Aase, ja i 1664 faktisk Aasen (leidangen). Men i 1746 gjennomfører presten Millier forma Åsan i kyrkjeboka, og venteleg var dette ein velkjend uttale lenge før: Men endinga -an høvde like ille i dansk den gongen som no, og dermed vart Åsan til «Aase(n)», liksom Vikan til «Wiig(e)» el.l. (…)”

Arve Elvik