Gnr. 1 - Guvåg

Utsikt over Guvåg mot Hadseløya, ca. 1970-72.  Originalbildet er lånt av Lillian Olsen

Gamle skriveformer er Gudenin-, Guding-, Gudinnge-uog i 1567, og Guding-uog i 1610 og 1614. I jordebøkene dominerer -ing- til ut på 1620-tallet: Gudingwog 1615-16, Guddingwog 1616-17 og Gudinghevogh 1620-21, men former som Guodwog 1613-14, Gudwog i 1616-17 og Gughuogh i 1617-18 ligger dagens uttale nærmere.

I 1723 skrives det Guvog. Også dagligtalen har ubestemt form: på Guvåg – ikke i Guvågen. Jf på Auvåg, men i Spjelkvågen. Navn med ubestemt form tyder på høy alder.

At Guding- opprettholdt d-en så lenge må bety at det var slik navnet opprinnelig lød (jfr. navnet Lødingen) og gjør det usannsynlig at det er et vin-navn *Guðvinjar) fra hedensk tid. Tolkingen *Guðina(r)-vágr «*Guðvinr sin våg» etterlater også tvil. Naturforhold, dyreliv eller næringsdrift på stedet forklarer oftest et grendenavn mer overbevisende enn at en enkelt person har satt sitt stempel på stedet.

Bøfjerding -83 har foto av beitende rein på Guvåg:«Når folk såg reinen komme dragande utover bygda, då visste dei at verste vinterstria var over. Det kunne og vere rørande, når dei slumpa til å sjå ei einsleg simle som leita seg opp ein snøflekk på myra og la seg til - og når ho reiste seg att, hadde ho ein liten skapning attmed seg» (s. 73). Det fører oss over til at faktum at lettkjennelige norske ord i samisk ble til fembereg, hednik, heelsege, meinig. Fornorsking av samiske ord kunne slå motsatt ut, og her kan nok *gudding være samisk guoddeg "(reinens) kalvingstid". I så fall er Guvåg beslektet med Guoddet-várré "kalvingsfjellet" i Lødingen, av verbet guoddit: å kalve. Men da en direkte kombinasjon av begrepene "kalving" og "våg" (havn) gjør oss litt skeptiske, bør vi heller ikke overse at Gud-en- (1618) og enda mer Gud-enin- (1567) ser ut som dialektformer tilsvarende nordsamisk guottet-eanan "kalvingsland". Å oppfatte navnet Guvåg som «kalveland-vågen» er i samsvar med historiske realiteter, og en samlet vurdering av skriftformene på 1600-tallet avslører sprik mellom det folk da hadde begynt å si og de navneformene som skriveren hentet fra langt eldre kilder.

Flertallet av gårdsnavn i Bø har bare to stavinger, og tendensen til forkorting av lengre navn er klar: Njukavågen ble til Nykvåg(en) og Spjelkhellvågen til Spjelkvågen, mens Litløya erstattet Litlværøya. Auvåg for Audingevåg og Guvåg for Gudingevåg glir naturlig inn i sammenhengen.

Hellisfiordenn, seinare Hellefiord lenge. Den eldste forma tyder på at fjorden ikkje har namn av (stein)heller, men av norrønt hellir, eller som vi seier no: hellar eller hallar. Jamfør feks. Hellarbugen utom Sund. Namnet Hellfjorden blir uttalt med to-stavings tonelag.”

Arve Elvik

Anne-Lise Wiik Robertsen
Tips en venn Skriv ut