Navnet er skrevet ij Furøenn og paa Furø i 1567, Forøen i 1610, Førøe i 1611, Førøen i 1614-15, Førøenn i 1614-15, Fyrøen i 1620, Førøyenn i 1626, Furøen i 1616 og 1723, Føerøen i 1647 og Føurøen i 1650. Utover på 1700-tallet veksler det mellom Førøen, Forøen og Forøyen og Furøen. I 1800 er skriftforma Faarøen og i 1838 Forøen. I gamle skattelister og jordebøker kan det være vanskelig å se forskjell på gårdsnavnet Forøya og navnet på nabogården Føre. Men navnet Forøya opptrer alltid i bestemt form (slutter på -en) i kildene, mens variantene av Føre-navnet alltid finnes i ubestemt form. I dagligtalen heter det alltid på Forøya og i Føre, noe som setter navneformene fra 1567 i et noe tvilsomt lys.

Eldre skriftformer: Hoell, Houffue i 1610, Hole 1613, Holle i 1614, Hool og Hūol i 1616, Houlle og Hūlle i 1617, Hoūlle i 1633, Houull i 1661 og Hoel i 1723.

Navnet har vært skrevet: Lundehouff, Lundhouff i 1610, Lundehøff i 1613, Lundehouff i 1615, Londehoug i 1616, Lunghoūg i 1619, Liunghoūf i 1620, Longhoūeg i 1624 og Lundhoug i 1723. I matrikkeforarbeidene fra 1820 er den bestemte forma Lynghougen brukt, i 1891-matrikkelen skrives navnet Lynghaugen.

Navnet har vært skrevet Fagerhouff i 1610, Fagerhollt (!) i 1611, Faugerhoug i 1626, Faūgerschoūg (!) i 1647, Faurhougen i 1666, Faugerhoug i 1694, Fagerhoug i 1723, Fagerbakken (!) i 1790, Fagerhaugen i 1838. Sjøl om sisteleddet i navnet faktisk finnes i fire forskjellige varianter i skriftlige kilder (-haug, -holt, -skog og -bakke), er det ingen tvil i dagligtalen om at gården heter Fagerhaugen.

Navnet har vært skrevet: Wede, Veede i 1567, Wedde og Wedie i 1610, Wede i 1613, Vede, Wedde i 1614, Vedden i 1666 og Wædde i 1723, Wedde i 1758 og Weha i 1776. ”Heilt til 1880 skreiv prestane oftest Veha, det var vel for snaut med Vea”, er den lakoniske kommentaren til Rolv Straume. Skriftforma med d inne i ordet, som er ei minning om den gamle ð-lyden (stungen d), gikk over til h omkring 1770, noe som kan bety at d-lyden da var gått ut av dagligtalen på den tida.

Navnet har vært skrevet: Børre og Byrre i 1610, Byrrøe i 1611, Bryen eller Brym i 1613, Byrie og Byre i 1614, Børie 1618-20, Biørge 1648 og 1661, og Børge i 1723.

Navnet har vært skrevet: Ødeiord i 1610, Ødeiordt og Øiordt i 1611, Øddeiiordt i 1613, Øieiordt i 1620 og Øde Jord i 1632. I 1661 kalles gården Øiord eller offr Strøm, i 1664 Øiord med Strøm (er øde). I matrikkelen fra 1723 er navnet skrevet Øjord med Strøm, og Øyegaarden i kirkeboka i 1752.
I matrikkelen fra 1891 blir det brukt bestemt form av gårdsnavnet: Øijorden, med den bemerkning at gårdsnavnet tidligere har vært skrevet Øijord. Samme form finner vi i folketellinga fra 1900. Vi kan her trygt gå ut fra at bestemt form – Øyjorda – representerer den gamle dialektuttalen, mens ubestemt form av navnet har vært vanlige skriftform i eldre tid.

Navnet har vært skrevet: Straumar i et brev fra middelalderen (D. N. II 366, 1381), Stromee, Sthromme i 1567, Strøm i 1610, 1611, 1613, 1614 og 1615, noe som viser at uttalen med apokope (halvhogging) er gammel. Så har vi formene Strømen i 1614 og 1647, og Strømme 1723 (gården lå da øde).

Navnet har vært skrevet Viigh, Viick i 1567, Wiig i 1610 og 1614, Wiigh i 1611, Wig og Wigge i 1613, Wiche i 1762, Wichan i 1773, Wigan i 1774, Wikan i 1805 og endelig Vikan i matrikkelforabeidene fra 1820-åra. Fleirtallaformene av gårdsnavnet blir vanlige mot slutten av 1700-tallet

Navnet har vært skrevet: Siøberg i 1567, Søberrig i 1610, Søberg i 1614, Søeberg og Seiberg (!) i 1616, Suøberg i 1646, Søbberg i 1723. Skrivemåten med dobbel b viser at navnet allerede da blei uttalt med kort ø-lyd som i dag.